»Exploration News
»Exotic Tribes
»Amazing Places
»Mysteries
»WildLife & Safari
»Extreme Sports
»Society & Lifestyle
»Expeditions
»Explorers

»Norway
»Finland
»Peru
»Liverpool
»Moss
»Party Life
»Beach Life
»Advice & Trends
»Travel Quotes
»Travel Books
»Books & Films
»Music & Dance
»Useful links
»Video Clips

»Consultant Services
»Partner Programme
»Consultant Partners
»Travel Links Partners
»Presentations & Multimedia
»Quiz
»Submission articles
»Jobs & Training
»Win Prize
»Press Room
»Investors

»Contact us

»Norske artikler
»Ordtak reiser
»Norske reiseguider

»Site map


Search:
»

The Global Travel Guide For Genuine Adventurers!

»Explorers Club
»Search
»Photo Gallery
»Advertising
Norske artikler
Reiseskildringer og nyheter på norsk fra verden rundt. Uvanlige ekspedisjoner og forunderlige oppdagelser gjør verden til et spennende sted å leve.

Colorado, USA

2009-11-26
5 dager i Colorado, USA er kanskje ikke mye, men livet er det du gjør det til! For min del betydde det camping villhestreservat, scenedebut på en lokal bar og en innføring i hverdagen på et amerikansk college.
En halv dag etter "disembarkation" fra skipet, lander jeg på Denver International Airport og blir hentet av Trudelutt, min norske venninne som bor og studerer fotografi i Colorado.

Turen tilbake til ranchen Trudelutt caretaker over helgen tok mer eller mindre tre timer. Vi dro opp Mrs. GPS og spurte om hun visste om en god restaurant. Opp får vi en liste med en drøss navn. "The Terrace!" roper vi. Den høres bra ut.

Da vi ikke fant noen restaurant kalt "The Terrace", men heller et hotell ble vi usikre. Nei, skit au, la oss gå inn. Vi finner en helt folketom, men koselig liten restaurant med vår kelner for kvelden, en eldre, høflig herremann som trodde vi var rømt fra mentalsykehus. Han het Abie, men ble fort omdøpt til vår "Abie baby". Salatbollen var dødskul, så vi spurte like gjerne om vi kunne få den. Opprømt over at vi spurte og ikke bare stjal, fikk vi rett som det var to av vår kjære Babie!

Videre gikk turen hjem, i en sjerneklar natt, men dog også på Halloween. Vi kjørte oss vill i en spøkelsesby, men kom oss nå til slutt i hus. Og dagen etter - da begynte moroa=).  

Søndag morgen pakker vi sammen og setter kursen til Trudelutts base i No Name, Glenwood Springs. Etter litt lok og pakking, hiver vi oss i bilen til venninnen til Trudelutt for å ta en ridetur, og deretter campe i villhestreservatet i Little Book Cliffs. Makan til uorganisert organisering har jeg aldri vært borti. Vi glemte alt, men alt ordnet seg uansett. Vi hadde bare poteter, men ingen kjele og ikke noe mer mat. Men på veien fikk vi tilfeldigvis ferske egg, bestikk fra Wendy's og ostesticks og smør og salt. Rideturen ble aldri noe av fordi vi var så innmari treige.

Det ble rimelig sent innen vi kom frem, men fullmåne og stjerneklart. Vi fyrte opp bål og koste oss med bakte poteter med ost og smør, før vi tullet oss inn i soveposene og telt. Fy fader så inni granskauen kaldt det var! Men vi overlevde lell.

Dagen etter spiste vi kjeks og stekte egg til frokost før vi hiket inn i reservatet på jakt etter ville mustanger. "Hoho!" roper vi. "Vrinsk!" "Bæææææ!" "Kvekk?"

Ingenting funket. Ikke snurten av en flokk. Men vi fikk noen fine soloppgang-bilder, dog. Slitne snur vi og går tilbake, og rett før vi er tilbake til campen ser vi dem - en liten flokk med én hingst og to hopper som ser dumt på oss. "Hahaha, vi var her hele tiden og dere så ingenting, ædda bædda", vrinsker de. Jaja, men vi så dem til slutt da! Det var innmari kult, jeg har aldri sett ville hester før =).

Så hopper vi i bilen igjen og råkjører hjem før vi stikker til skolen til Trudelutt for å høre på foredrag i businessclass-timen hennes. Noe så kjedelig. Snakk om "velkommen etter" a. Jeg følte meg kul der jeg satt, kan du tro, over å oppdage at jeg tydeligvis har lært en god del fra tidligere bankjobber.

Venninnen til Trudelutt hadde fortalt at på onsdag skulle det være Open Mic Night i Cedaredge på Blue Sky Bar. "Hei, kanskje vi skal synge?" ler Trudelutt der vi sitter i bilen på vei hjem. "Hva med Fiskesangen?" og vi ler begge to. Haha, liksom. Men så sier vi "Ja, hvorfor ikke?". Også var det gjort.

Så tirsdagen ble brukt til photoshoot-oppgave og utforsking av "Butterfly light" i 5 timer, før vi senere spiste sushi og satt og sang "Har du hørt historien om de tre små fisk?" og klimpret på gitar. Merkelig hvor vanskelig det er å memorisere hvilken fisk som hette Per og hvilken som hette Hans. Den tredje vet vi ikke, for han var utenlands. Etter å ha øvd to ganger bestemte vi oss for å ha med Per Spellmann også, hvis publikum likte Fiskesangen. "Du gooooooode gamle fiolin!" hoier vi, mens vi tramper i takt. Nei, detta blir bra.

Onsdag kveld opprinner, jeg er pakket og klar og klokken 16.00 slenger vi oss i bilen med gitar og sangtekster. Vi har fortsatt bare øvd ordentlig to ganger. Fra No Name til Cedaredge tar det 2,5 timer. Jaja, og man må over fjellpasset og gjennom den dødsskumle, forlatte minerbyen Somerset. Men vi kom oss nå frem til slutt, takket være den eldgamle bilen til Trudelutt - Tommasine. Så strener vi inn på Blue Sky Bar med hver vår "Norway"-cap og begynner å bli rimelig nervøse.

Men det hindrer meg ikke i å løpe inn i baren ved siden av og dra med hele klientellet over til oss. (For de av dere som har Facebook ligger videoene av kvelden der, men jeg skal prøve å sende begge snuttene til alle mailadressene deres =).

Etter en øl eller to innabords løper vi på scenen; "Hello, vi are the Norski Duo", sier vi. "And this is the Fish Song".

Vi har ikke batterier til gitaren, husker ikke teksten helt og kan den ikke egentlig på gitar. Men vi kjører på!

"Bob bob dædi dædi bob bob suuuuuUUUUUuuuuh!", litt haltende og med norsk aksent,men til stormende jubel. På tide med Per Spellmann! Vi har fått med en kamerat av Trudelutt på fele/fiolin som improviserer mens vi får hele publikum til å trampe i gulvet i takt. "Så aldri eg byta bort fele for kuuuuuuuuuuuuu!"

Det hele var så sinnssykt uorganisert, men uorganisert organsiering var tydeligvis blitt vår nisje. Publikum var fornøyde og vi tjente tjue dollar! Og kvelden var ikke slutt, kan du tro!

Vi sitter i 20 år gamle Tommasine og putrer av gårde på vei hjem noen timer etter, i det varsellampen for lite bensin plutselig lyser. Oh shit. Vi er ikke engang halvveis, for ikke å snakke om at vi ikke så mye som har begynt på klatringen over fjellet. Shit shit shit.

Den neste timen er det mest nervepirrende jeg har vært igjennom ever. Jeg skulle rekke TO fly dagen etter, klokken er ett om natten og vi er på vei over et digert fjell med gudene vet hvor lite bensin på tanken, og ikke noen andre biler i mils omkrets.

Men Tommasine - fordi den bilen tydeligvis elsker oss - (og fordi Trudelutt rullet i nøytral i hver eneste nedoverbakke) fikk oss hele veien til Carbondale og en bensinstasjon. Fy fader. Det er ikke mulig. Vi kjørte nærmere 60 miles på tilnærmet tom tank. Kan man gifte seg med en bil?   Artikkelen fortsetter i del 2: link....

Irish AF, 14 November 2009
Share |


Meeting the Mudmen
in Papua New Guinea

See the video HERE


Global travel guide and agent - news, articles and photos from untouched and exciting destinations around the world!
© 2000-2023 Travel Explorations - All rights reserved.
Powered by CustomPublish