Bilde.
Klokken er syv og vi suser forbi sletter med enorme gårder, ruvende snødekte fjell og Grand Canyon liknende klipper mens vi følger Colorado Rivers kurver og linjer. Jeg har ikke lyst til å dra herfra, sånn er det alltid. Men akkurat nå er det sånn det skal være. Dette er riktig nå.
Tre timer senere står jeg i kø for check-in ved Frontier Airlines, og har det
egentlig bra, om enn litt vemodig og trist over å dra fra fine Trudelutt og
Colorado.
Damen bak skranken roper utålmodig ut at dette er "Automaaaatisk innsjekking, dere!
Gjør slik og sånn og det her på pc'en!"
Jeg lister meg bort med et smil og spør "Unnskyld, men kan jeg få spørre deg om
noe??"
"Yes, ma'm", sier hun.
"Nei, jeg bare lurte på om dere kunne hjelpe meg med å sjekke inn denne bagasjen hele veien til Hawaii? Jeg har en connecting flight dit, skjønner du", sier jeg og unnlater å fortelle at de to reisene egentlig er helt uavhengige av hverandre (for ikke å snakke om med to forskjellige flyselskap...) - i tilfelle den informasjonen ville komme i veien for ønsket mitt. Plutselig ser hun Norway-lua mi og spør om det var her jeg kjøpte den. "Her nei??
Den er kjøpt i Norge, der jeg er fra!" svarer jeg.
Og poff! Det var det magiske ordet.
I løpet av null komma svisj var bagasjen min sjekket hele veien fra Denver til
Honolulu - gratis. Ikke noe fee, ingenting. Det hadde seg nemlig slik at
bestevenninnen til denne damen var norsk, så da var det gjort gitt. Facebook-navnet hennes fikk jeg også. Ja, i tillegg til boarding-mannens mail også, da han hjalp meg å bytte sete. Høhø.
Er det ikke nydelig hvordan ting ordner seg alltid?
Flyturen fra Denver til LA kunne jeg vært foruten ass. Det er det mest humpete ever.
"Herregud, jeg håper ikke vi dævver", tenker jeg og skummer gjennom
sikkerhetsbrosjyren jeg alltid leser før take off. Scenarioer med brennende vinger og nødlandinger i havet (hvilket hav, Iris??? Vi er midt i ørkenen!) flyr forbi netthinnen og jeg memoriserer hvor nødutgangene er og hvordan jeg best skal komme meg ut hvis noe skjer. For neimen om jeg har tid til en katastrofe. Dessuten ville mamma blitt deppa. Men en kjapp titt rundt i flyet beviser at dette er helt normalt, folk drikker kaffen som er på vei ut av koppen og leser avisen helt uaffektet der vi humper avgårde en halvmeter over setene.
Det er vel fordi det er kaldt da, tenker jeg.
Og jo da - vi overlevde.
Jeg spør meg frem for å finne ut av hvor jeg skal videre og det er ikke gått fem minutter en gang etter at jeg har gått av flyet før jeg går på en mild liten mann
som spør om jeg er italiensk, fransk eller spansk.
"Norsk og gresk", sier jeg. "Aaaaaaah! Ti kanis?" spør han, og jeg glemmer i farten
hva "Bare bra, takk" er på gresk.
Plutselig stapper han en bok med tittelen "The Science of Self-Realization" av His
Divine Grace A. C. Bhaktivedanta Swami Prabhupada i hendene mine og sier
ettellerannet om boken. "Oi!" utbryter jeg, "Se her, se her!" og holder frem boken jeg har lest på flyet om Bruce Lees livsfilosofier. Den lille milde mannen(meksikaner, kommer det frem senere) gir meg boken sammen med "Bhagavad Gita - As it
is" gratis (hvorpå jeg seffern gir ham ei litta donasjon fra kredittkortet mitt) og han gir meg kortet sitt og ønsker meg lykke til på mine indre og ytre reiser.
Jeg indianerhopper bortover terminalene og roper "Ohoi!! Det er så meant to be!" de neste ti minuttene til hjernen min avfinner seg med at det var aldri meningen at dette ikke skulle skje. Det har alltid skjedd og ville aldri ikke finne sted. Fantastisk oppfinnelse, dette universet, eller hva!?
Da er vi kommet til the present, som i og for seg egentlig er det eneste som
eksisterer - jeg sitter ved gate 43 og venter på flighten min til Hawaii. American Airlines damen bekreftet at bagasjen min indeed var på vei til riktig sted og her var boardingkortet.
Jeg gleder meg til Hawaii, da. Og selv om det er trist å reise vekk, er change the only constant. Jeg kommer jo tilbake. Jeg var trist da jeg dro fra Hawaii i fjor. Men her kommer jeg igjen=).
Irish AF, 14. november 2009
|